Bare en fotballkamp

Da er vi klar for sesongens siste lokaloppgjør, mot skiklubben Heming. Vi trenger vel ikke nevne hva resultatet ble i forrige kamp, en kamp vi hadde ballen 70 % av tiden, men ikke klarte å score. Det som blir viktig i morgen er at selv om vi havner bakpå (noe vi selvfølgelig ikke gjør :-)), må vi ikke stresse. En kamp varer i 90 minutter, og vi vil skape flere sjanser. Dere må heller ikke bli overtent i forhold til det at vi skal vinne over Heming, noe jeg vet at er noe av dere ønsker mest av alt.

I tillegg ønsker at vi IKKE skal få gule kort for munnbruk, bortsparking av ball osv, og at vi spiller med stor trygghet. Dvs. er nøyaktig i oppspillene, ikke dribler som sistemann, og klarerer trygt dersom vi blir satt under press.

Heming har vært fryktelig ujevne i år, selv om de har noen gode resultater som 2-2 mot Frigg og en 6-0 seier over Asker for to serieomganger siden. Så i forrige serierunde spilte de 6-6 mot Hauger. Det viser at de scorer mange mål (12 mål på to kamper), men også er sårbare bakover. Kanskje ikke så rart at de scorer mange mål med Einar Sigmundstad som trener. Sigmunstad er en av norges mest anerkjente trenere, ikke minst gjennom sitt arbeid på Idrettshøgskolen. I tillegg har han vært trener for Strømsgodset og det norske U-21 landslaget. Så vidt jeg vet (men her er jeg litt usikker) er han en tilhenger av det vi i Norge kaller Drillo-fotball, dvs. raske overganger, spill i lengeretning og få ballen raskt i angrep (det er helt sikkert ikke en riktig oppsummering, men det er min oppsummering).

Nå når revolusjonen i Libya snart er over, må jeg igjen nevne en historie som jeg har skrevet om flere ganger tidligere. Lederen for det Libyske fotballforbundet var i lang tid Al-Saadi al-Gaddafi. Han er nok i overkant fotballinteressert, og når du samtidig er sønn av diktatoren i landet blir dette et helt spesiell combo.

Som spiller i Libysk fotball ble det fastsatt en egen lov som sa at i de kamper Al-Saadi spilte var det kun hans navn som skulle nevnes, de andre spillerne skulle bare nevnes med tall. Ikke helt overraskende fikk også laget hans relativt "god behandling" av dommeren, og sikkerhetsstyrkene sørget for at protestene ble relativt begrenset. I 1990 lå laget hans Tripoli under 1-0 for Bengazhi ved halvtid. Rett etter pause fikk Tripoli to kjappe straffer. Da gikk Bengazhi spillerne av banen, men like etterpå ble de "hentet" ut igjen av sikkerhetsstyrkene, og kampen ble ferdigspilt med resultatet 3-1 til Tripoli. Etter nok en kamp (denne gangen mot laget fra hjembyen til mor til Al-Saadi) fikk supporterne fra Bengazhi nok av tvilsomme dommeravgjørelser, og tok like godt å tente på hovedkvarteret til fotballforbundet. Rett etterpå ble laget Bengazhi rett og slett oppløst.

Men Al-Saadi hadde større ambisjoner, og "kjøpte" seg en plass på det italienske toppserielaget Perugia. Der fikk han spille en kamp, før han ble tatt for doping. I forbindelse med karrieren uttalte manageren følgende (det var vel ikke han som hadde valgt å gi Al-Saadi kontrakt, noe følgende uttalelse gir prov på:

“Berlusconi called me up and encouraged me. He told me that having Qaddafi in the team is helping us build a relationship with Libya. If he plays badly, he plays badly. So be it.” (Ikke helt overraskende var Berlusconi innblandet her også)

Unnskyldningene de brukte for ikke å bruke den libyske stjernen var bl.a. at han var skadet, at kampen ikke passet osv. Så kom dopingavsløringen, og kontrakten kunne heves.

For en periode satt han også i ledelsen av Juventus, siden Libya eide 7,5 % av aksjene. Etter "karrieren" i Periuga fikk han også kontrakt for lagene Udinese og Sampdoria. I løpet av 3 år fikk han tilsammen 10 minutter på banen (de 10 minuttene er oppsummer på følgende måte. 8 pasninger, to taklinger og 1 skudd). Det var altså ikke særlig sannsynlig at det var sportslige kriterier som var grunnlaget for disse kontraktene. Men det må legges til at det bestandig har vært god kontakt mellom Libya og Italia (Libya var italiensk koloni frem til 1947). Så tett var kontakten at finalen i den italienske supercupen i 2002 ble spilt i Tripoli.

I dette klippet som er fra en landskamp mellom Libya og Canada, gjennomfører han noe som må være et av de lengste byttene i fotballhistorien. Han hilser rett og slett på alle spillerne, trenerne osv. for Canada. Kanskje ikke så rart at han var takknemlig, for det var ikke mange land som hadde spesielt lyst til å spille mot Libya (høydepunktet i videoen er kanskje ca 2,50 ut i klippet. En liten ertekrok dette). Her er klippet: Laaaangt bytte

Men det er ikke bare på fotballbanen at Al-Saadi har "markert" seg. I 2010 ble han pålagt av en italiensk rett til å betale en ubetalt hotellregning på nærmere 3 millioner kroner. Dette var etter et hotellopphold på en måneds tid ved den italienske kysten for seg selv og sine livvakter. Riktignok hadde han satt igjen en treningssykkel, men den dekket ikke regningen.

Når jeg sitter og skriver dette nærmer det seg tidspunktet at overgangsvinduet lukker. Så langt er det ikke kommet noe nye spillere til Røa junior, så i morgen er det bare de gode, gamle spillerne som stiller opp, og på tribunen er det forhåpentligvis mange av de gode, unge supporterne.

Jeg lover at dette blir spennende.